Fotografering er i sin natur analog. Lysstråler brytes, samles og danner et bilde av omgivelsene. Fenomenet ble oppdager for lenge siden. Først var det landskapstegnere som benyttet seg av dette. Inn i et mørkt rom tegnet lyset, som kom gjennom et lite hull, et bilde av landskapet utenfor som kunne brukes til å tegne landskapet. Senere kom det linser som forbedret bildet. På begynnelsen av 1800’tallet var det flere som forsøkte å finne måter beholde bildet på, en kjemisk prosess som gjorde bildet varig. At solenergien kan påvirke materialer var kjent, men som oftest tar dette lang tid. 

I 1827 klarte man å fange bilder gjennom at sollyset påvirket en asfaltforbindelse som var smurt på en plate og i 1839 kom det endelige gjennombruddet da Daguerre klarte å fremkalle og bevare et bilde som var dannet i lysfølsomme sølvforbindelser. Utover på 1800-tallet ble teknologien bedre og bedre og det ble utviklet ulike kameraløsninger. Fotografiet ble mer og mer vanlig. Med utviklingen av datateknologi nesten 150 år senere kom muligheten til  å fange bildene på en ny måte. På samme måte som det menneskelige øyet fanger bilder gjennom at små punkter av lysfølsomme nerver reagerer på energien i lysstrålene, fant man ut at bildene kunne fanges gjennom lysfølsomme “brikker”. Signalene ble gjort om til digitale signaler som kunne tolkes av dataprogrammer og gjenskapes som bilder. I løpet av få år forsvant neste de gamle analoge filmene og prosessene helt. 

Det er nå stadig flere som har fått interesse for å lære mer om de analoge prosessene igjen. Bildene og filmene gir en direkte gjenskapning av det bildet som blir tegnet i kamera og sølvforbindelsens som fanger lysets energi blir til varige og vakre objekter. Mens datateknologien gir uendelige muligheter til å endre og manipulere bildene, gir den analoge avbildningen et eksakt utrykk for det som faktisk kommer gjennom linsen der og da. Det kan selvsagt også manipuleres, men det krever mye håndverk og må gjøres gjennom mekanisk eller kjemisk påvirkning av det opprinnelige bildet. 

Denne “ektheten” er det mange som setter pris på med analoge bilder. De er enkle og forteller på en måte en sannhet. Bildet er likevel en abstraksjon og gjennom  bruk av lys, komposisjon og fotografiske teknikker kan blir bildene personlige fortolkninger av virkelighet. Likevel beholder vi det “ekte” og “sanne” på en unik måte i en verden der det blir stadig vanskeligere å vite hva som faktisk er sant av det som formildes. 

Bilde under er en nøyaktig avbildning av trær og natur i en park i Oslo. Det er fotografert med en film som er mest følsom for infrarødt lys og derfor bli det grønne bladverket lysere enn normalt og gir bildet er litt drømmeaktig preg. De lysfølsomme kornene i filmen er synlige og blir en del av bildet. Den sorte kanten rundt viser at dette er hele negativet. Det var akkurat dette som var med på bildet da det ble tatt og det er ikke blitt kuttet eller bearbeidet etterpå. Det er kanskje akkurat disse egenskapene ved det analoge fotografiet som gjør at så mange ønsker å lære mer om å fotografere analogt.